Slik ordet ”katolsk” ofte brukes i dagens kirkelige debatt, kan man ledes til å tro at uttrykket betegner Den romersk-katolske kirke i motsetning til luthersk eller ortodoks kirkeliv. Bruken av ordet «katolsk» som konfesjonsbetegnelse er imidlertid noe nytt. De ortodokse og gammelkatolske kirkene har aldri oppgitt retten til å kalle seg katolsk. Og på luthersk hold begynte man først i det 17. århundre å tale om «det lutherske» i motsetning til «det katolske». Inntil da hadde man nokså konsekvent omtalt seg selv som katolsk. Uviljen mot å brukte ordet ”luthersk” om seg selv, avspeilte at man ikke ville fremstå som forsvarer av et slags særstandpunkt som ”Luther-tilhenger”.
Anliggendet var tvert om å holde fast ved den katolske kirkes tro. Luther gjorde selv gjeldende at hans tro var katolsk, og at han nettopp bekjente seg til den kirke som trosbekjennelsen kaller ”katolsk”. (WA 8. 96; 51.479) Likeledes fremholdt Melanchton: ”Vi må alle være katolske.” (CR 24.399) Også i Den augsburgske bekjennelse fra 1530 leser vi at den reformatoriske lære «ikke avviker fra den alminnelige kirke (ecclesia catholica) i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening». I forhold til pavens nye påfunn hevder man at ens eget lærestandpunkt ”ikke avviker fra Skriften eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene”. (CA XXI:1)
Denne forståelse av katolsk griper tilbake til kirkefaderen Vincent av Lerins definisjon av ordet, når han skriver: ”Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider”. Definisjonen bygger på en påstand om at det gis en felles overlevering som er forpliktende for kirkens åndelige liv. En slik oppfatning av det katolske gir seg også etymologisk. Ordet er avledet av den greske ordsammensetningen kata (ifølge) + holos (hel). Begrepet «katolsk» betegner «det som overensstemmer med helheten». Poenget er altså ikke at kirken skal være «alminnelig» forekommende, men «fullstendig» i åndelig henseende. Ordet tegner på denne måte bildet av en idealtilstand – «det som er slik det skal være».
Ordet «katolsk» betegner derfor ikke et spesielt kirkesamfunn, men et kvalitetskrav. For å kunne kalles «katolsk» må et kirkesamfunns tro og ordninger være i samsvar med helheten. Likesom de andre kjennetegnene på kirken i trosbekjennelsen – «én», «hellig», og «apostolisk» – uttrykker også attributtet «katolsk» en uoppgivelig side ved kirkens liv i verden. Overalt må det åndelige liv fremstå som det skal være. Katolisitetens virkelige motsetning er selvbestemt religiøsitet – det at jeg gjør meg selv til øverste autoritet i mitt åndelige liv. Her må vi velge målestokk.
I dette perspektiv bør også de protestantiske kirkesamfunnene ta inn over seg kravet til katolisistet og selvkritisk spørre: Har vi fått med oss hele fylden av kirkens tro og ordninger?
+Roald Nikolai
