Kort presentasjon av Den nordisk-katolske kirke

Den nordisk-katolske kirke ble formelt opprettet i år 2000 som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church (PNCC). Etableringen fant sted på bakgrunn av foregående læresamtaler i USA og Norge mellom PNCCs biskoper og et miljø av høykirkelige lutheranere (se Troserklæringen).

Siden 2011 er kirken en selvstendig kirke ledet av biskop Roald Nikolai Flemestad innenfor rammen av Scranton-unionen – et fellesskap av gammelkatolske søsterkirker. I tillegg til menigheter i Norge og Sverige har Den nordisk-katolske kirke virksomhet i Tyskland og Frankrike samt arbeid under etablering i Ungarn, Italia og England.

Når Scranton-unionen betegnes som et gammelkatolsk kirkefellesskap, er det fordi kirkene teologisk bygger på den udelte kirkes tro fra det første årtusen, med de syv ekumeniske konsiler som hjørnestener. Den gammelkatolske identitet uttrykkes ved at kirkene viderefører en østlig teologi og vestlig liturgi. Dette kommer til uttrykk ved at det foreligger en formell lærekonsensus med ortodoksien (se The Road to Unity fra 1987, eller den norske utgaven Vegen til Einskap), samtidig som Den romersk-katolske kirke anerkjenner vårt embete og sakramentsforvaltning.

Et læredokument fra vår egen tid er Scranton-erklæringen av 2008 som opprettholder den gammelkatolske forståelse av kirke og familie i relasjon til dagens kulturbrytning. Erklæringen fastholder forpliktelsen til å holde i hevd kirkens historiske overlevering og slutter seg til den trosregel som ble fastlagt av kirkefaderen Vincent av Lérins: «Kun det er sant katolsk som er trodd av alle, på alle steder og til alle tider.»

På denne måte står Den nordisk-katolske kirke i den sakramentale fylde som knytter oss til de historiske kirkene i Øst og Vest.