Ydmykhet etterlyses. Er dette noe vi kan mestre? Hvem takker ikke Gud for at han ikke er fariséer? Hvem vil være så from, faste så strengt, gi tiende og gi seg ut for å være superkristen?
Ydmykhet må vi kanskje best lære av å prøve å være som barn. Våge være redd, våge trenge hjelp, våge vere avhengig.
Først og fremst er det slik vi feirer den hellige messe. Å erkjenner at vi er radikalt avhengige av Gud; i syndsbekjennelsen, i vårt kyrie eleison; også i Gloria: Du som tar bort verdens synder, hør vår bønn, miskunne deg over oss!. Og under nattverden: Du Guds Lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss, gi oss din fred.
I templet, i messen er stedet vi må be ydmykt og dristig. Det er stedet Gud har vist at han vil forsone seg med oss og kome oss i møte. Her møter vi Kristus, Forsoneren, som ved sitt offer har gjort opp for alt, så ingen kan hindre oss i å stå for Gud! Ydmykhet og barmhjertighet møtes.
