Gamletrua

(korte utdrag fra artikkelen ”Den gamle tro” av Ingrid Gjertsen. Det henvises til atikkelen i ”Motstand og tilbedelse, festskrift til Roald Nikolai Flemestad”, 2013, s. 197-213)

Etter reformasjonens innførelse i Norge høres i flere hundre år snakk om ”den gamle tro” eller ”gamletrua,” brukt i motsetning til ”den nye tro.” Den gamle tro står for den kristendom og praksis som hadde slått rot i folket før reformasjonen ble innført i 1537.

Gammel norsk homiliebok fra den første kritne tid her i landet vitner om en kristendom der kirken er bærer av hele troslivets innhold og praksis. F. eks. står det om de kristne som et hellig folk. Legemet er Guds tempel. Dette er slik fordi kirken og menigheten kalles med samme navn, kirken. Kirken er et bilde på menigheten og menigheten på kirken. Hvorfor er det slik? Fordi den enkelte menighetslem er et hellig tempel for Gud som bor i oss, slik apostelen Paulus sier. Mennesket blir ikke et tempel for Gud gjennom ytre prakt eller gode følelser, men gjennom praksis:

”Og like eins som me segjer at kyrkja er bilete på heile kristenlyden, soleis   kan ho og vera bilete på kvar einskild kristen som i sanning gjer seg til eit tempel for den Heilage Ande med gode seder. For kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg, – ikkje av tre og stein, men av gode verk.”
(Gamal norsk homiliebok s. 75, Kyrkjedagspreika).

I folketradisjonen holdt gamletrua seg lenge, ja helt inn i vår tid. Det offisielt kirkelige og det folkelige følger ikke automatisk lag. Det finnes nok av eksempler på det motsatte.  Å feire messe på gamlemåten ble et folkekrav etter reformasjonens innførelse.Fra mange plasser i Norge forteller kildene om at betydelige deler av befolkningen boikottet representantene for den nye tro. Mest tydelig skjer det på Vestlandet og i bygdene omkring Oslofjorden. Folk unnlot å gå til messe. (Gran, red.: Den katolske kirke i Norge, s. 93) De ville heller feire messe slik de var vant til og de likte ikke den nye liturgien og de nye ordningene som kom med reformasjonen.
 
Praksis i det stille

Det gikk lang tid før ”den nye tro” slo rot blant folk. Mange skikker fortsatte som før og fra store deler av landet finnes eksempler på hvordan folk holdt fast på det katolske. Etter hvert utover i reformasjonen fortsatte folk mer i det stille med sine katolske skikker. De innfant seg i den protestantiske gudstjenesten for å unngå problemer og forfølgelse og utførte sin praksis så langt det gikk. På landsbygda kunne det også hende de hadde prester med gammeltroende sympatier som så gjennom fingrene med folks praksis. Flere skikker fra den gamle tro holdt seg i folket lenger enn det mange i dag er klar over.

I middelalderen hadde menigheten vært vant til å knele flere ganger under messen, og det fortsatte den med. Reformasjonens biskoper beklager dette, og i en uttalelse fra 1604 heter det at menigheten ”ligger i kirkebenkene som kuer”. I Gloppen i Nordfjord praktiserte menigheten (i alle fall i 1824) ”den seksfoldige Knælen” under høymessen. (Gervin: Det store bruddet, 1999 s. 106). I sin doktoravhandling i folkloristikk, ”Helg og hviledag,” (Oslo 1981)  skriver Anne Helene Bolstad Skjelbred om kirkelige skikker i tidsperioden 1870 til 1970. Før kirkefolket fant sine plasser i kirken, bøyde de kne. Det finnes erindringer om dette fram til 1940- og 50-årene, sterkest i Bjørgvin bispedømme. Kvinnene holdt lengst på denne skikken. Kneling har også foregått under selve gudstjenesten, som ved Kyrie og andre bønner. Under nattverden, når presten leste innstiftelsesordene, korset menigheten seg tre ganger, for ansiktet og 3. gang ”rett hårdt” for brystet. Å korse seg ved velsignelsen var også vanlig (kilde fra Osterfjorden, Hordaland). Å bøye hodet eller neie ble også brukt. En kilde fra Kvinnherad i Hordaland forteller (1955): ”Då presten messa den aronitiske velsigninga til slutt medan kyrkjelyden stod, neia kvinnene kvar gong presten nemnde ordet ”Herren” og mennene bøygde hovudet framover. Det var som det bylgja att og fram i kyrkja medan velsigninga vart lesen.” (Skjelbred s. 44-48)

”Å lese i hatten” var en skikk som holdt seg mer eller mindre til 1940-årene. Det var mennene som gjorde det. Hva de ”leste” er uvisst, det var en hemmelighet. Dette var fast, formalisert, noe alle fulgte. Etter at de hadde funnet sine plasser i kirken, bøyde de hodet over hatten eller de holdt den foran ansiktet for å lukke omgivelsene ute mens de var i stillhet, i bønn eller kontemplasjon. Kvinnene på sin side hadde en stille stund i benken der de foldet hendene og bøyde hodet mot salmeboka. (Skjelbred s. 46-47)

Folk feiret også fastelavn mot kirkens vilje og beholdt de katolske fastedagene. Forberedelsene til nattverd ble tatt alvorlig. Skikken med å faste før nattverd ble brukt fram til 1900, i Bjørgvin, der skikken sto sterkest, fram til 1930-tallet. Man fastet gjerne til frokost, ofte også kvelden i forveien, slik at det kunne gå ¾ døgn før en fikk mat igjen. Fasten ble overholdt i ulik grad, men  for mett burde man ikke være før man gikk til Herrens måltid. Man skulle ”svelta etter nattverden.” Forberedelsene til nattverden dreide seg ikke utelukkende om faste. Man skulle være ekstra ren og pen i klærne, helst mørke klær, ikke for mye pynt. På forhånd, kanskje kvelden før, satte man seg til med salmeboka og bønnen for altergang som sto der. Etter nattverden ble de som hadde vært til alters hilst med ordene  ”til lykke og salighet”. (Skjelbred s. 50 – 53)

Også kirkeklokkene ble vist en viss ærbødighet. Når kirkeklokkene ringte til gudstjeneste, løftet mennene på hatten eller lua og gjorde korsets tegn, enten de var på kirkeveien eller sto utenfor på kirkebakken. Skikken er kjent til 1940-50 årene. (Skjelbred s. 43-44)
 
Johann Arndt 

Videreføring av den gamle tro inn i en luthersk kirkevirkelighet her hos oss skjer også gjennom en fromhetstradisjon mange ikke forbinder med en slik funksjon. Denne uvitenhet skyldes mye at denne fromheten har vært en folkebevegelse og representerte en motkultur i kirken, og at den primært  ikke har tilhørt den offisielle arena. Jeg tenker her på Hans Nielsen Hauge og haugebevegelsen. En viktig forutsetning for pietismen og haugebevegelsen var  den såkalte ”arndtske fromhet” med sentrum i Rostock fra sent 1500-tall og utover. Johann Arndt var luthersk teolog men regnes som allmennkirkelig. Han bygger mye på felleskirkelige, førreformatoriske, spesielt mystikernes kilder. Arndts bok ”Den sanne kristendom” fikk stor innflytelse blant kristne lekfolk her i Norge. Den var særlig høyt skattet av Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) og haugebevegelsens folk, og nest etter bibel og salmebok var den i områder av landet (bl. a. i Bjørgvin) den mest utbredte oppbyggelsesbok helt fram til på 1900-tallet. Arndts konsentrasjon om et hellig liv har sin parallell i Gamal norsk homiliebok om ”det rene liv,” at  mennesket er et hellig tempel for Gud, og ”kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg,” ikke av tre og stein men av gode gjerninger.
 
Oppsummering

Det som kjennetegner den gamle tro helt fra den første kristne tid av her hos oss er et trosliv fundert i kirkens liturgi med sakramentene som det sentrale. Tro skal vise seg i praksis, i gode gjerninger. Sentralt i dette er budet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Et kjennetegn er også det praktiske og konkrete, handlingene, både kropp sjel og ånd helliges Gud. Hverdagslivet helliges. Kirkens messe søkes så sant det er mulig. Fylden i de helliges samfunn er der til stede, med Gud den treenige, engler og helgener og alle troende her og nå og til alle tider. Som kirken er skal også mennesket være Guds tempel. En slik tro har hatt ulike levevilkår og gitt seg varierende utslag gjennom tidene, men mye av det sentrale er fortsatt til stede blant oss.

Messeglimt

20130908-180352.jpg

«Meister, kva skal eg gjera så eg kan arva evig liv?»

Master_of_the_Good_Samaritan_00125. august feirer vi 13. søndag etter treeiningsdagen. Sentralt i feiringa står evangelieteksten om den miskunnsame samaritanen (Luk 10:25-37): «Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja…».

Fader Svein Bartolomeus forrettar og preikar over temaet: «Skuldig å elske». Den gammeltestamentlige lektien er 3. Mos 19:16-18. Nytestamentlig epistel finn de i 1. Joh 4:7-10.

Nytt ikon

20130818-154525.jpg

I dag starta vi med ordinære messefeiringer i sta. Sunniva menighet. Oppstarten vart velsigna med en gave fra Bulgaria.

Messe søndag 18. august

Sjo_alder_kap_TH

Etter en sommer der sta. Sunniva menighet har feiret messene sine i Hidlerkapellet på Tegland i Øvre Hålandsdalen, starter vi førstkommende søndag opp med ordinære messefeiringer i kirka vår på Nordnes.

Vi er kommet til 12. søndag etter treenighetsdagen, og sentralt denne søndagen er historia om den døve mannen som Jesus helbredet. I evangelieteksten står det blant annet: ”Jesus stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!»

Det er fader Roy-Olav som forretter og preker. Den gammeltestamentlige lektien er 1. Sam. 3:1-10. Nytestamentlig epistel er 2. Kor. 3:4-6 og evangelieteksten finner dere i Markus 7:31-37.

Søndag 18. august klokka 11.00 i kirka i tredje etasje i Sjøfarendes Aldershjem på Nordnes (Haugevn. 34a/like ved akvariet). Velkommen!

Kristi forklaringsdag

Transfiguration3

I dag, 6. august, feirer vi Kristi forklaringsdag. Dette er en svært gammel fest, særlig i Østkirken, og starta trulig på 400-tallet som en vigselsfest av kirken man bygget på fjellet Tabor etter at Peter, Jakob og Johannes var der sammen med Jesus, Moses og Elia.

Begivenheten beskrives i evangeliene der Jesus tar med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell. Der ble hans utseende forvandla for øynene på dem; hans ansikt skinte som sola, og klærne vart hvite som lyset. Moses og Elia viste seg for dem og talte med Jesus, og de hørte ei stemme fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Lytt til ham!»

Mange år seinere skriver Peter om hendelsen og sier: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet. Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell» (2.Pet 1,16-18).

Evangelistene Markus og Matteus beskriver Jesu forklarelse med ordet metamorfose som er; “en gjennomgripende fysisk forandring”. Larven blir til dømes en sommerfugl, og for Markus og Matteus som skildrer Kristi forandring ved å si at «hans ansikt skinte som solen» og «hans klær ble hvite som lyset», er ikke bildet med larven og sommerfuglen langt unna sanninga.

Peter, Jakob og Johannes hadde sett den samme Jesus, men på en annen måte. De hadde før sett han som Menneskesønnen, Marias sønn, opplært i tømmermannsarbeid, en mann av enkle kår. De visste at han også var Guds Sønn, men så stod han plutselig foran dem i en himmelsk glans. I ettertid må nok Peter ha undra seg over sin egen reaksjon. Den jødiske løvhyttefesten nærma seg, og han ville egentlig være igjen på fjellet. Han ville bygge hytter der, for det var godt å være i Kristi lys, i Kristi nærvær.

I dag er det mange som spør om hvorfor Guds sønn er så skjult i verden. Hvorfor viser ikke Jesus mer av sin herlighet og makt i dag? Noe av svaret ligger kanskje i at Gud har et annet tidsperspektiv enn oss. Alt skjer i rette tid, i Guds tid, og vil virke til det gode for menneska. Et annet svar er at Gud har på gjort seg avhengig av menneska. Gud bruker oss til å nå andre. Det er vi som i dag er Kristi lys, Kristi sendebrev. Ja, vi er lyset og saltet i en verden der ett overgitt menneske kan forandre alt.

Dermed er kanskje ikke spørsmålet hvorfor ikke Jesus viser mer av sin herlighet og makt, men heller: Hvorfor viser ikke vi mer av Kristi herlighet og makt? Innerst inne veit hvert menneske hva som hindrer akkurat dem i å leve ut den guddommelige herligheta og makta, men våger vi å gjøre noe med det? Våger vi å bryte opp for å bryte nytt land i egne liv?

Fjell er ofte brukt i Bibelen som åpenbaringssteder. Moses fikk de ti bud på fjellet, Jesus vart frista på et fjell, Johannes fikk åpenbaring om det himmelske Jerusalem på et fjell og Peter fikk altså se Kristi herlighet på fjellet.

Sagt på en billedlig måte har vi alle fjell som vi trenger å gå opp på for å se han som han er. Der er fjell i liva våre som vi må bestige og beseire for å få den fulle oversikten, for å få overblikket, og den turen må vi alle ta om vi skal komme videre i kristenlivet.

Kyrkjebyggjaren Besse på Knaben

Det er helg, folk har fri frå arbeidet, og mange kyrkjer opplever glisne kyrkjebenker og dårleg frammøte når kyrkjelyden endeleg igjen skal samlast sundagen. Grunnane er nok mange.

Folket er farne – ei god del av dei – opp på fjellet. Her fyllest hyttene som har stått tome sidan sist helg. Dei store hyttelandsbyane i fjellbygder over heile landet dreg folk i sin beste alder frå nærmiljøa sine og opp til helgelivet i fjellheimen med boblebad og “afterski”. Ein flokkast på Hovden, på Geilo, på Oppdal og på Knaben – helg etter helg.

På fjellgarden Knaben i Fjotland i Vest-Agder som ligg ved eit av dei større fjellhyttefelta i landet, skal det ha levt ein mann dei kalla Besse kring reformasjonstida. Besse på Knaben var rekna for ein heilag mann. Ved garden sin hadde han ein bønestad han brukte kvardagar og helgedagar det ikkje var messefeiring. Kyrkjesundagane gjekk han heile den 6 mil lange vegen til kyrkjestaden Liknes for å vera med kyrkjelyden før han gjekk dei 6 dryge mila heim att til Knaben.

Me veit ikkje sikkert om Besse nokon gong har levt. Forteljingane om Besse er fleire og meir spektakulære enn det som blir nemnt her. Skriftlege kjelder teier, men folkeminnet talar rikt om mannen. Han er ein figur i skjeringspunktet mellom segn og soge. Historikaren har kalla han “bondehelgen”, ei nemning etla for menneske som fekk ord på seg som heilagmenne og som har vore minna i einskilde bygdelag utan at kyrkja har gjeve dei nokon offisiell helgenstatus. Men eg er likevel glad i soga om trushelten frå heiebygda, og han er blitt eit aldri så lite føredøme for meg. Det er ikkje tvil om kva som er viktig for Besse. Trua hans får fylgje for han: Han søkjer Jesu Kristi kyrkje, mottek sakramenta og byggjer fellesskapen og kyrkja – trass dei praktiske utfordringane han har og tida det tek.

Besse-figuren er eit døme frå ei anna tid på nokre prioriteringar og eit levesett ein kanskje ikkje fylgjer logisk i dag – iallfall fortel låg kyrkjesøking og fritidsmønsteret i vår tid ei anna soge. Det er flott å fara på fjellet, kosa seg og oppleva noko anna saman med vener – ja, jamvel ta ein tur inn i fjellkapellet. Men det kan henda at det er nokon som sit att og saknar ein generasjon eller to i kyrkjebenken der heime og som etterkvart sjølv tenkjer at når me får råd, stikk me òg til fjells.

Kirkebladet for august

Denne måneden er det Dr. Einar Lundby som taler til oss om kristent hverdagsliv og om å stige inn i den daglige helliggjørelseprosessen. Han bruker kanskje ikke ord som alle katolikker er like fortrolige med, men prinsippene er stort sett de samme. (…)

Gifte biskopar?

I Noreg er Den nordisk-katolske kyrkja sin biskop den første gifte katolske biskopen sidan høgmellomalderen. Dette høyrest kanskje eksotisk ut, men i kyrkjehistorisk samanheng er ikkje gifte klerkar uvanleg. I tida før 300-talet var det vanleg med både gifte biskopar og prestar. Det einaste kriteriet var at dei ikkje skulle drive med bigami – noko som også innebar eit forbod mot gjengifte klerikale. Sølibatet vart likevel sett høgt og tala vel om av mange av kyrkja sine fedrar.

På 300-talet og utover vart det vanleg at prestar og biskopar ikkje gifta seg etter at dei vart ordinerte. Dette etablerte seg som norm frå 400-talet og er halde i hevd framleis. Med den romerske keisar Justinian den store (483-565) vart prinsippet om at klerkar ikkje skulle vere bigamiøse, og at ugifte klerkar ikkje skulle gifte seg, ført inn i romarretten. I tillegg måtte kandidatar til biskopstolen leve i sølibat eller vere barnlause (gifte biskopar kunne ikkje leve seksuelt med kona si).

I vesten levde tanken om sølibat blant kleresiet vidare og fekk etter kvart større støtte. Det var likevel mest vanleg med gifte prestar til langt inn på 700-talet. Deretter etablerte det seg ein praksis der dei som vart ordinert etter at dei var gifte, måtte forplikte seg på ikkje å leve seksuelt med ektefellen sin. Dette var sjølvsagt vanskeleg å kontrollere, så med pave Gregor VII (pave frå 1073-1085) byrja ein for alvor å fremje kravet om sølibat (på synoden i Roma i 1074) for heile kleresiet i det som etter skismaet i 1054 vart Den romersk-katolske kyrkja.

I Noreg meiner historikar Edvard Bull d.e. at erkebiskop Håkon (ca 1200-1267) var den siste gifte norske katolske biskop – før biskop Roald Nikolai. Erkebiskop Håkon var også far til Tore Biskopson som var både baron og kanslar i Noreg.

Utfyllande lesnad finn de herher og her.

Kva skil nordisk og romersk katolisisme

I det siste har eg fått ein del spørsmål om kva som skil Den nordisk-katolske kyrkja frå Den romersk-katolske kyrkja. Ved første augekast kan dette vere vanskeleg å sjå, for mykje er likt. Den nordisk-katolske kyrkja er ei katolsk kyrkje slik katolisismen er definert i Vest-Europa, og våre røter er djupe og solid planta i det fundamentet som Den romersk-katolske kyrkja har lagt både gjennom antikken og mellomalderen. Kyrkja vår er difor ei ung kyrkje med ein gamal tradisjon.

Her er likevel ein del som skil. Kanskje kan ein tenkje på Den nordisk-katolske kyrkja som kyrkja som tek vare på det katolske slik det har kome lokalt til uttrykk i norsk historie frå starten på 700-talet og til ein berre vagt kunne minnast «gamletrua» 1100 år seinare. Dette er ein kristendom prega av ortodoks teologi, romersk-katolske ordningar og keltisk spiritualitet slik han har kome fram gjennom til dømes haugianarane. Såleis er Den nordisk-katolske kyrkja det som ute i verda blir kalla for gamalkatolsk, og teologisk held vi i hevd gamletrua her i landet ved ikkje å akseptere:

▪ filioque-tillegget i den nikensk-konstantinopolitanske, og teologien som spring ut av dette tillegget. (Anden utgår frå Faderen og ikkje frå Faderen og Sonen).
▪ pavedømet slik det vart definert av Det første vatikankonsilet i 1869-70 (ex cathedra).
▪ at prestar skal leve ugifte og i sølibat.
▪ praksisen med å annullere ekteskap i staden for skilsmål.
▪ bruken av jenter som altartenarar.
▪ den noko manglande epiklesen (påkallinga av Heilaganden) i den romerske messa.
▪ læra om skirselden og avlaten.
▪ det augustinske synet på arvesynda.
▪ skolastikken (Thomas Aquinas) sin ide om den skapte nåden. Vi held oss til Gregor Palamas og tanken om at Gud er nåden (essens og energi).
▪ dei nye mariadogmene frå 1854 (Maria avla utan synd) og 1950 (Maria vart teken opp til himmelen med lekam og sjel (utan å døy)).